Vår egen forståelse er èn blant mange mulige forståelser. Dette innebærer både muligheter og begrensninger. Å skape utvikling hos barn, handler samtidig om å skape utvikling hos oss selv. Vi må ha en anerkjennende holdning der vi snakker slik at andre får lyst til å lytte, og lytter slik at andre får lyst til å snakke.
I møte med andre er det nødvendig at vi er bevisst egne holdninger, egen forståelse og reaksjonsmønstre. Som profesjonelle har vi også et ansvar for å legge til rette for at vår samhandling er preget av åpenhet og interesse for at andres tolkninger er viktige og relevante. Vi har ikke en rolle som eksperter på andres liv, men vi sørger for at alle blir respektert og lyttet til. Gjennom dette kan vi forhandle oss frem til en felles retning.
En systemisk forståelse av menneskelige relasjoner, fokuserer på en forståelse av problemer som knyttet til systemer, relasjoner og kommunikasjon. Problemene befinner seg ikke inni den enkelte som er en del av et samspillet, men det er det som skjer mellom mennesker som kan bli vanskelig. Dette betyr åpenbart ikke, at det ikke kan ligge helt klare påvisbare årsaker til at barn strever med å fungere i skoler eller barnehager. Vi vet likevel at en slik tilnærming vil hjelpe barn og unge som strever til å fungere best mulig i forhold til sine iboende muligheter, samt skape utvikling innenfor deres nærmeste utviklingssone.
Å skape utvikling hos barn og ungdom handler da også om å skape utvikling hos oss selv. Vi må anerkjenne at vi selv inngår i samspillet, som en aktiv deltaker. Når vi blir bedre kjent med egne behov, grenser, sårbarheter og styrker, kan vi lettere kunne forstå og verdsette andres. Det er den profesjonelles ansvar å skape rom for gode menneskemøter. Vi vet at maktforholdet i relasjoner ofte er asymmetrisk, og at asymmetrien alltid ser mindre ut ovenfra.
Vi vet at språk ikke bare beskriver virkelighet, men også skaper virkelighet. Måten vi snakker på, om og til hverandre, og fortellingene vi velger å fokusere på, har stor betydning for den andres opplevelse av seg selv og sine valgmuligheter. Vi skal aktivt forebygge og arbeide mot stereotypier og de begrensninger språk og begreper kan legge på barns muligheter og utvikling. Måten vi snakker til og om barn og ungdom på, skaper også vår forståelse av dem.